En tur i butikken.....Kamilla hadde akkurat fått baby nr. 2, Boyce. Lise hadde maset i mange dager etter medsinene hun nesten døde uten, selvfølgelig har jeg ikke annet å gjøre enn hente medisinene hennes, så jeg fikk til slutt kavet meg opp av den deilige sofaen, hvor jeg satt å latet meg. (NOT) Mission Impossible, here I come.
Jeg måtte kjøre ned til Pocatello, ca. 45 min unna, siden det var der Lise hadde resepten sin. Så jeg pakket alle 4 unger i bilen. (Jeg passet Bentley, som i tillegg til mine egne super aktive barn, er en skikkelig rollemodell for alle 2 åringer. Det var allerede kvelden, alle guttene var trøtte og sultne. Men det stoppet ikke meg, neida nå skulle Lise få medsinene sine. Jeg ville iallefall ikke ha henne dødsdom over meg. Endelig fremme ved butikken fikk jeg hjulpet alle ut av bilen. Vi fant en sånn "bil" vogn, og Bentley og Benjamin klatret inn. Nicholas satt i mat delen av vogna og Nathaniel klatret opp på toppen av "bilen". Tilsammen blir dette ca. 65 kg og en handlevogn, med 4 skrikende unger.
Jeg fikk dyttet meg igjennom en skog av en parkeringsplass og inn i den plutselig lille butikken med veldig smale korridorer...(I all realitet var det en stor super market..)Hvor er apoteket,? Igjennom hele butikken, folk hoppet ut av veien, noen glante, og noen pensjonister mumlet og ristet på hodet. "Hva gjør den dama der, tenk så mange unger, det er altfor mange". Endelig framme ved apoteket... jeg får lagt inn bestillingen. Mer skriking, og så blir det førerbytte. Nathaniel vil kjøre, Bentley løper vekk så jeg sprinter etter. Nicholas er i en alder med adskillelses angst setter i et hyl som kan ligne en varulv ved fullmåne. Med bentley under armen er jeg tilbake ved vogna, roer Nicholas, setter Bentley i handlevogna, og får Benjamin ned fra taket av bilen. (Han skal gjøre som Nathaniel gjør.) Endelig er medisinene ferdig, men da kommer jeg på at jeg trenger baby grøt. (som sevfølgelig er på andre siden av butikken.)Jeg unngår de største kriser, ved å la de plukke med seg diverse varer, samtidig setter jeg ting tilbake på hyllene, det er nesten som en liten lek. Jeg legger ut varer, og de ansatte må finne det og sette det tilbake igjen.
Endelig fremme ved utsjekking, men her kommer den største krisa. Det er bare en kasse som er åpen med en kø lenger en den kinesiske muren, i tilegg finnes det en haug med selv utsjekkings kasser. Jeg tar sats, jeg kan klare det, jeg er nesten i mål. Jeg begynner å scanne greiene mine, Bentley vil hjelpe, Nicholas vil spise, Nathaniel scanner og Benjamin trykker på "touch screen" datan for å betale. Bentley ser sitt snitt og løper. Enda mer mumlende ristende pensjonister i alle retninger... I et siste håp om mulig lys i tunnelen, griper jeg Bentley. løfter Nicholas så han roer seg på skulderen min, får overbevist Nathaniel og Benjamin at det er moro å sette varene tilbake i vogna, glem poser og pakking nå. Så med en unge i hver arm, bil vogna på størrelse med en Mini cooper foran meg får jeg dyttet meg ut igjen til bilen.
Inn i bilen, del en nybakt loff, som var del av plukk opp og sett ut leken, men aldri ble satt ut. Til slutt fikk jeg alle bilbeltene på, noe som nesten føles ut som jeg endelig har satt alle rovdyrene i bur. Alle er førnøyd og Benjamin spør om vi vær så snill kan spille "på låven sitter nissen....."
Naboene tror vi er gale, venner rister på hoder, familien har ødelagt hele imaget sitt. Her kommer vikingene, om sandkasser er tabu finnes det alltids blomsterbed å grave i. Vi er vikinger og tåler litt møkk.
Nydelige og skjønne babyer er bare for sveklinger, ekte vikinger ruller seg i andet. Tar helst et par smaksprøver for å sjekke kvaliteten, tror vi kom frem til at Torp sand smaker bedre. Men dette for duge for øyeblikket.
Baby viking har ikke helt skjønt at bassenget kun er for lekene, og stikker like godt begge bena opp i. Leirebad skal være fint for huden har vi hørt. (T.om. bygnngsarbeiderne på andre siden av veien rister på hodet.)